Foto: Wikipedia/ Arambol

Kom over denne på Wikipedia og vil dele den med mine gjester.

Første del av turen gikk gjennom jungelkledde landskap. Foto: Frank Hansen

I 1881 glitret nylakte, ferske skinner fra Siliguri til Darjeeling. Det måtte luktet jern over hele det som i dag er staten West Bengal i Nord-India.

Den snirklete togturen oppover Himalayas skråninger tøffer rett inn i historiebøker, UNESCOs verdensarvliste og som spektakulære reiseminner.

Litt historie

Det er britene med Franklin Prestage i spissen vi kan takke for Darjeeling Himalayan Railway aka Toytrain. Han så nytten av en toglinje som blant annet kunne effektivisere eksporten av teblader fra grønnkledde åser i Darjeeling og hjem til tørste landsmenn i England. Risen kostet den gang 98 rupier pr tonn i Siliguri og groteske 238 i Darjeeling. Dette argumentet la han på bordet til gutta med valutta da de økonomiske problemstillingene skulle vurderes. Og jernbane ble det. Å bygge et tog som skal transportere mennesker, planter og dyr til 2200 meters høyde kunne umulig vært en enkel oppgave. De klarte det. Det skal alle med en eventyrer i magen prise seg lykkelige for. Togturen til Darjeeling gir deg følelsen av å leve.

Foto: Frank Hansen

La reisen begynne

Transporten som først ble inkarnert av praktiske grunner, er idag en turistmaskin. Først og fremst. En og annen lokal blindpassasjer og noen uniformskledde skolebarn som haiker opp til sin landsby. Men mest av alt turister fra inn og utland. En backpakker fra Canada, et eldre par fra Australia. Men majoriteten var lokale turister. En familie fra Goa, inkludert tanter, onkler og besteforeldre. Og for ikke å glemme noen glade lakser fra Calcutta på guttetur. Alle utstyrt med trekkoppkamera, nyskjerrighet og upåklagelig  humør. Sammen reiste vi forbi teplantasjer, kjøttmarked, geitebønder, kaklende høns, klestørk på lange snorer, søppeldynger, cricketspillere, boder med potetgull og gutkha i fargerike remser, en broiler som ypper seg i grøftekanten, teplukkere, gamlinger som bærer tunge ting på hodet og selvfølgelig Shivatempler. Hvorfor er det så selvfølgelig i et land med kanskje tusenvis av guder? Jo, Shiva er ansett som en av de aller mektigste gudene og han kommer fra Himalaya. En lokal helt kan man si. Konduktøren satt med bena i kors. Leste dagens avis. Han så ikke imponert ut. Men det var vi.

Stråhatt = feriemodus! Foto: Frank Hansen

Underveis

Jo lengre vi reiste, jo høyere ble det. Og jo høyere, jo kaldere. Turen startet i shorts og avsluttet i vinterbekledning. Man kunne se motebildet forandre seg fra doothi i Siliguri til kopierte North Face-effekter i Darjeeling. Selve lokomotivet, en liten kraftplugg i blått, dro oss både elegant og sjarmerende opp steder der ingen skulle tru nokon kunne bygge en jernbane. Enkelte steder er det bare centimeter mellom toget og nedgrodde fjellvegger. Vi var nok flere nyskjerrige neser ut av vinduet som fikk seg en velfortjent dask av lokal vegetasjon. Gutta fra Calcutta hadde fått det for seg at det var en god ide å plukke blomster i fart. De innhøstet fargerike buketter. Som genuint interessert antropologistudent var det nok små lurvete landsbyer som huskes best. Foreldrene vinket “hi” og “bye” sammen med toppluekledde barn. Turen oppover de mektige fjellene er full av 2 sekunders relasjoner bestående av nyskjerrig blikkontakt. Motiverte chaiselgere springer etter toget med fargerike termoser. Familier sosialiserer langs avskallede husvegger. Observasjoner av hverdagslivet på små fasinerende steder langs toytrains linje lar deg ikke dra upåvirket hjem. Landsbyer der hus og mennesker klamrer seg fast til naturen og det den har å by på. Toget ble stående. Det gikk rykter om at lokmotivføreren hadde gått for lunch.

"Chai Chai Chai ! " Hvert stopp har alltid en teselger, en "Chai Walla" som forskyner de reisende med varm indisk te. Foto: Frank Hansen

Krysskulturell mingling i Himalaya

Vi stod på tverra i en landsby ved navn Mahanadi. Med togets rytme langt inni ryggmargen steg vi ut av de små vognene for å strekke på bena og sannsynligvis drikke et par kopper chai. “Are you married?” Gutta fra Calcutta omringet meg. De lurte på mange ting. De var nærmest sjokkert over at en mann i min alder ikke var gift. Jeg forklarte dem Norges “kjærestekultur” og at det slett ikke var vanlig at alle fra min generasjon giftet seg. -Aaah, gispet dem…and you do EVERYTHING?? Yes, no marriage, and we do everything. If we want. De hadde observert en vakker ung dame i fremste kupe. Hun var singel. Trodde de. -Do your thing, boy! Jeg ble presset til å sjekke et kvinnfolk, angivelig singel, for at et gjeng indere skulle se en forestilt norsk kultur i action. Det hele ble, heldigvis, avledet av fotografering. Mye fotografering. Gruppe. En og en. Et med kamera, et med mobilen. Vent vent. Ok, thank you. Tommel opp. Og plutselig, i myldret av blitsregn og klassiske poseringer, begynner toget å gå. Vi å springe. Vi fikk tak toget og dratt oss inn til vår rettmessige plass.

Gutta fra Calcutta og meg selv på et av stoppene mot Darjeeling.

Welcome to Gorkhaland

Vi var allerede i høyden. Tibetanske bønneflagg blafret i vindens friske åndedrag. På murer og fjellskråninger var det malt politiske budskap. “Gorkhaland is our only solution”, “Give us Gorkhaland”. Vi var ankommet regionen i India som ifølge Lonely planet har vært kjent for sterke politiske aktivister og Gorkhaland  er en sak som tydeligvis engasjerer folk. Egen stat og styre i de nepalske områdene av nordøst India. West Bengal, som i dag styrer, er ifølge en informant kaffedrikkende latsabber. Darjeeling roper etter flere ben og stå på. I tillegg til te og turisme vil de ha universitet. Flere arbeidsplasser. Utvikling. Regionen skiller seg både etnisk og kulturelt fra “de andre” og de vet selv hva som er best for dem. De har til og med i kampen lagd et eget flagg: horisontale striper i grønt, hvitt og gult med kryssede gorkhadolker i midten.

Noen glade skolebarn jeg traff underveis i en liten landsby, Mahanadi, i Himalaya. Foto: Frank Hansen

Darjeeling

Gutta fra Calcutta spilte kort på kofferten da vi rullet ned den velkjente Bastia loop 5 km fra togreisens ende i Darjeeling. Nattemørket og glefsende kulde hadde overrasket noen av togets passasjerer. Solhatter og sandaler hadde sin storhetstid allerede for tusen meter siden. Tre av togførerene var samlet rundt et gammelt kart. Frostrøyken dannet virvlende mønster foran lommelykten når de diskuterte i den halvmørke kupeen. Kun noen svake lamper med rødskjær lyste fra taket. Etter omlag 10 timer var det greit å ankomme teparadiset Darjeeling. Og det var det første jeg skulle gjøre- finne meg en kneip som serverte lokalt brygg mens jeg reflekterte over en togtur som hadde gått på skinner.

Ettertanke over en kopp te

Han laddet en kanne med svart te. Sungma. First flush, lett krydret karakter med en blomstrende snert. Preg av aprikos og nøtter med undertoner av sitrus. Darjeeling er teens champagne og behandles fagterminologisk deretter. En trekk av disse populære bladene fra Camellia sinensis-planten var en perfekt avslutning på denne unike dagen. Togreisen med Darjeeling Himalayan Railway er ikke bare en reise i britisk kolonihistorie. Det er like mye en historie som kaster glans over det vi kaller livet. Jeg har lært at utsikt gir innsikt og at reising åpner sinnet. Mark Twain uttalte at turen med toytrain “is the most enjoyable day I have spent on the earth”. Det er vanskelig å være uenig. Når jeg en dag ligger for døden og livet  passerer i revy, vil denne opplevelsen vise meg at jeg har levd og ikke bare eksistert. Da kan jeg, med et sarlig smil om munnen, hviske barnebarna i øret:  lev ut dine drømmer. Lev ut dine innerste drømmer min venn. Og husk, det går alltid et tog- til Darjeeling.

Se flere bilder fra turen til Darjeeling med ToyTrain:

Foto: Frank Hansen

På togstasjonen Siliguri traff jeg en ferierende familie fra Goa. De skulle ta Himalayan Railway (“Toytrain”) til Darjeeling som meg.

Onkler, tanter, bestemor og bestefar. Hele familien var med og alle i skikkelig feriemodus. Jeg satt alene å drakk en kokkosnøtt til frokost mens jeg ventet på toget. Reiser du alene, sir? Ja. Why? Det fikk meg til å tenke. Hvorfor reiser jeg egentlig alene? Indere er mye mer kollektivt orientert enn det individualiserte vesten. Jeg foreslår jeg at jeg er et produkt av miljøet der selvrealisering er det eneste vi skylder verden og at reising virkelig oppleves meningsfylt for meg. Vestlige koder gjør det mulig for meg å kaste anker og heise seil, være skipper på egen skute og seile min egen sjø, langt bort fra familie. Inderen ventet fortsatt på svar. Jeg svarte kjapt at jeg reiser jo ikke alene- jeg har jo blitt kjent med deg nå. Den var jeg fornøyd med, og det var et sentralt poeng implisitt, for poenget med å reise alene er nettopp for å komme i kontakt med folk. Nye folk.

Vet du hva dette er? Det er sjokolade, eller rettere sagt kakao (cocoa). Foto: Frank Hansen

I Norge kjøper vi stort sett all mat pent innpakket i plastikk bak logo og ulike forkledninger. Dette har ført til en begrenset viten om hvor ting kommer fra og hvordan de EGENTLIG ser ut. Bli med på urtefarm utenfor Kandy i Sri Lanka.

Det finnes mange ulike urtefarmer i Sri Lanka. Jeg besøkte “Ceylon Spice No 90″. Urtefarmenes funksjon er å gi turister en omvisning og leksjon i ulike naturprodukter. Sri Lanka har som India en sterk ayurvedisk tradisjon. Ayurveda er en gammel naturmedisinsk lære som man finner i hinduenes hellige skrifter Vedaene. En sentral del av omvisningen var derfor også å fortelle hvordan de ulike plantene kan brukes medisinsk.

Urtefarmen dyrket og fremstilte tobakk. Foto: Frank Hansen

Omvisningen var etterfulgt av en demonstrasjon av ulike kremer og oljer fremstilt av de naturlige produktene. Dette inkluderte deilig massasje og urtete. Og alt heeeelt gratis. Dette luktet det muffins av. Men jeg kunne faktisk forlatt uten å legge igjen penger, men den servicen som jeg fikk følte jeg meg forpliktet til å gi tips. Dessuten hadde farmen en butikk der de solgte produkter. Etter å ha prutet disse overprisede kremene ned 50 prosent ble det litt shopping også.

Produkter, angivelig laget etter ayurvediske prinsipper. Foto: Frank Hansen

Hva er dette? En av verdens mest solgte drikker: kaffe. Foto: Frank Hansen

Se flere bilder fra urtefarmen i Sri Lanka:

Bilde: Kepler-22b av NASA/Ames/JPL-Caltech

Er du backpacker og klar for nye utfordringer? Nå har NASA funnet en ny planet som kan være beboelig for mennesker.

Dens navn er Kepler-22b. Den er 2,4 ganger større en jorda, ligger 600 lysår unna og skal ha en gjennomsnittstempratur på behagelige 22 grader. Vi vet alle spenningen knyttet til å besøke nye land. Forestill deg det eventyret en ny planet kunne vært!

Les mer om planeten her.

Strandtemplet i Mahabalipuram. Dette er ca 1400 år gammelt. Kuppelen på toppen av templet betyr at det er "aktivt". Foto: Frank Hansen

Mahabalipuram er en by bygd mellom 7. og 9. århundret i Tamil Nadu. Idag er den turistattraksjon og på UNESCOs verdensarvliste.

Jeg var på ekskursjon med Kulturstudier i India (høst 2009). Noen timers kjøring i buss tok oss til Mahabalipuram som ligger 60 km sør for byen Chennai. Byen er oppkalt etter den grusomme kongen Mahabali. Ikke til ære for ham, men tvert i mot i glede av at han var død. Byen het forøvrig “Mamallapuram” først, et navn gitt etter Kong Narismas grad i bryting. Han var “mamalla”, den store bryter. Under Pallava dynastiet ble det utvilket mange nye stiler hva angår arkitektur. Ulike skulpturer og templer ble hugget ut i stein. Dette er blant de gamleste eksemplene på dravidisk (sør indisk) arkitektur. Avbildingene er først og fremst hinduistiske guddommer, dyr samt elementer av buddhisme.

Foto Frank Hansen

Folkeliv

På attraksjoner som Mahabalipuram er det alltid mye folk. Lokale indere flokker seg rundt deg for å ta bilder sammen med deg og poserer mer enn gjerne på et oppstilt bilde om du spør. Indere er veldig lette å få kontakt med, altså en gylden mulighet for å få deres perspektiv på verden. Dette kan fort bli mer interessant enn selve attraksjonen.

Ett klassisk scenario på indiske turistattraksjoner. Foto: Frank Hansen

Se flere bilder fra Mahabalipuram i den indiske provinsen Tamil Nadu:

I 2009 studerte jeg religion og sosialantropologi i den “lille” indiske byen Pondicherry. Et spennende sted med religiøs pluralisme, god gatemat og hyggelige mennesker. I en indisk kontekst er dette et rolig sted og har blant annet en promenade ved havet som er samlingspunkt om kveldene. Her er noen av mine bilder.

Foto: Frank Hansen, iasia.no

Vi leide tuk tuk for en dag med sjåfør i Sri Lanka. Slik fikk vi sett området rundt Ella på en ukomplisert og fleksibel måte. Foto: frank Hansen

Det lille stedet Ella i Sri Lanka er omringet av teplantasjer, fjell og fossefall. Og innenfor disse rammene finner du interessante mennesker som er bærere av spennende kultur. Den beste måten å utforske dette er med tuk tuk og lokalkjent sjåfør.

Vi startet turen med teplantasjesafari og en tefabrikk i nærområdet. Deretter besøkte vi et tempel med blanding av buddhisme og hinduisme. Vi tøffet videre til fossefall, små bortgjemte spisesteder og utsiktspunkter. Som du ser på bildet dro vi god nytte av den lokale tuk tuk sjåføren som kjente området som sin egen bukselomme. Vi møtte masse lokale folk som gjerne ville diskutere politikk da dem hørte vi var fra Norge. Dette fordi at Erik Solheim har vært involvert i forhandligene mellom tamiltigrene og den øvrige befolkning. Leie av tuk tuk for en dag er billig og anbefales om du vil dra ut på eventyr.

Her er noen bilder fra turen:

Tefabrikk

Ella, Sri Lanka. Foto: Frank Hansen

 Fossefall

Ella, Sri Lanka. Foto: Frank Hansen

Mais etter badinga

Ella, Sri Lanka. Foto: Frank Hansen

Barna i templet

Ella, Sri Lanka. Foto: Frank Hansen

 Majestetisk natur

Ella, Sri Lanka. Foto: Frank Hansen

Se flere bilder fra Ella i Sri lanka:

Jeg var på fjelltur i Nepal. I en liten landsby dyrket beboerne marihuana utenfor husene.

Guiden min fortalte at det var forbudt med marihuana i Nepal, men at det var uformelt lovlig i fjell-landsbyene. Man har ikke de samme stigma og ideer knyttet til marihuana som i vesten. Dessuten brukes den som medisin i fjellene, noe som sannsynligvis bidrar til at man ikke slår ned på bruk og dyrking i disse områdene. I følge guiden min er det ikke bare ungdom som bruker marihuana, men også mange eldre som røyker marihuana i Nepal. Dette har med plantens medisinske egenskaper og gjøre.